Klokka tjue-tretti, æ tar sats og skriv, "ayy fellow autist, øltist?" — hele mitt liv hang på den meldinga, æ trykte send, og satt der som en mann i limbo, uten en venn. Førtito minutt, og så kom det svar: tre ord fra ei jente som visste ka hu' var. "prøve å bli øltist" — ei bønn i natta, og æ tenkte: her, her ligg det noe fatta.
Å Hanna, Hanna, gi mæ fire ord, æ spør så pent, du svarer som et telegram fra nord. Æ vil bli kjent med dæ, det e' hele mi sak — men "ja" på enten-eller e' faktisk ganske flaks.
"Dårlig suksess?" — æ prøvd å vær kul. Klokka elleve på kvelden: "dessverre". Æ satt som en tul. "Ka du har prøvd så langt?" spurte æ, full av håp, og klokka ett på natta: "my rart". Ei gåte, et rop. Så definer rart, sa æ, æ e' jo grundig av natur — surøl med bringebær? Frydenlund? Gi mæ struktur! Åtte timer seinar' kom det svar som slo mæ ned: det stod bare "ja". Og æ lo. Æ innrømme det.
Å Hanna, Hanna, gi mæ fire ord, du e' effektiv som fanden og æ e' bare stor i kjeften med spørsmål og teoria om alt — men sannheta e' at æ synes du e' skikkelig salt.
Æ har bygd nettverk, æ har målt hver ei rute, æ veit ka latens e', æ kan alt om det med ruting. Men det e' ingen protokoll for det som skjer her, når ei jente svarer "ja" og æ blir gladere enn æ var. Du skreiv du e' bedre i person. Det trur æ på. For all den vitsen din får ikke plass i to-tre ord på rad. Æ e' ikke ute etter perfekte setninga — æ e' bare nysgjerrig på ka som e' bak dæm.
Så sendte æ en katt som lukta på ei flaske, og spurte: e' du kortfatta eller bare rå og rask? Trettitre minutt — ny personlig rekord! — "begge dele 🤣". To ord! TO ORD!
Å Hanna, Hanna, du sa du kjøre kart, og du slår mæ sikkert, det e' ganske klart. Men æ tar det tapet, æ tar det med et smil, for æ vil heller tape mot dæ enn vinne alein med en mil. Så svar meg kort, svar meg med ett einaste tegn — æ har lært å lese mellom linjene i regn. Men om du en gang vil si det som det e': sett dæ ned, ta en øl du hate, og la mæ bli kjent med dæ.